Selvportrett (1659) - Rembrandt van Rijn - Lerretsbilde

“Selvportrett” møter betrakteren med et ansikt som trer frem fra det brunlige mørket som sollys gjennom uværsskyer. Rembrandt van Rijn sitter lett vendt til siden, innhyllet i mørke klær og med en myk lue over håret. Varmt lys finner pannen, kinnene og de årvåkne øynene. Lerretsbildet bevarer den nederlandske barokkens dramatiske lys og skygge uten å gjøre modellen til en glattpolert helt. Rynker, rødlige toner og frie strøk gir ham en slående nærhet: kanskje sliten, men verken beseiret eller opptatt av å smigre noen.

Verket fra 1659 tilhører en bemerkelsesverdig rekke Selvportretter der Rembrandt van Rijn gjennom hele livet brukte sitt eget ansikt som både motiv og eksperiment. Han viste seg i kostymer, med ungdommelige grimaser, i selvsikre positurer og senere med uvanlig åpen tyngde. Lerretsbildets stillferdige intensitet springer ut av denne lange treningen i å se; blikket gransker nesten betrakteren samtidig som det godtar alderens spor. Selv luen virker en anelse teatralsk, som om en gammel skuespiller har gått på scenen før kulissene er klare. Men ved øynene stanser komedien, og en nøktern, seig selvinnsikt tar over.