Måneskinn (1896 - 1906) - Edvard Munch - Lerretsbilde

“Måneskinn” gjør natten til en scene der stillheten nesten får fysisk tyngde. Et blekt, maskelignende ansikt stiger frem fra et tungt svart plagg, mens treet bak bøyer seg som en enorm skygge eller en sammensvoren som vil hviske noe. Grønt løvverk, okergule stammer og den kantete rammen til venstre deler mørket i spenningsfylte felter. Selve månen er påfallende vanskelig å finne; nærværet merkes i ansiktet og de sparsomme lysglimtene snarere enn på himmelen. Dette lerretsbilde bevarer den underlige balansen mellom portrett, landskap og våken drøm.

Edvard Munch skapte komposisjonen i 1896 og vendte tilbake til den i trykt form omkring 1906, i perioden da hans ekspresjonistiske formspråk tok tydeligere form. I stedet for å forklare situasjonen lar han formene oppføre seg som følelser: treet presser seg nedover, arkitekturen står stiv, og skikkelsen virker fanget mellom ønsket om å gjemme seg og vissheten om å bli sett. Man kan nesten forestille seg at Måneskinnet har forhørt personen uten å få ett eneste nyttig svar. Lerretsbildets begrensede fargebruk skjerper mysteriet og lar gult, grønt og svart spille dramaet som skuespillere på en nesten tom scene.