Dame i Svart (1891) - Edvard Munch - Lerretsbilde

“Dame i Svart” står som en rolig tone mot en storm av farger. Den lange kjolen flyter sammen med dype grønne og brune felt, mens det bleke ansiktet lyser svakt over mørket. Bakgrunnen beskriver ikke et ryddig sted; den virvler rundt skikkelsen og gjør omgivelsene til en sinnstilstand. Holdningen er behersket, men strøkene nekter å sitte pent stille, slik at ro og uro deler samme silhuett. Lerretsbildet bevarer også blågrønne ekko i den svarte drakten og gir mørket flere lag.

Verket ble til i 1891, da europeisk kunst begynte å bytte salongenes sikkerhet mot et mer psykologisk klima. Edvard Munch hadde ennå ikke fått angsten til å rope med samme kraft som i de senere motivene, men luften her virker allerede elektrisk. Komposisjonens underlige spøk er at kvinnen fremstår fastere enn omgivelsene, som om verden bak henne har glemt hvordan den skal stå stille. Denne omvendingen peker mot ekspresjonismen: landskap, farge og rytme blir følelsens medskyldige. I lerretsbildet gjør det urolige fargefeltet hennes tilbakeholdenhet enda mer magnetisk, og portrettet blir et møte med en stemning som nekter å presentere seg.