Skrik (1895) - Edvard Munch - Lerretsbilde

“Skrik” lar fargebånd i rødt, oransje, gult og iskaldt blått fare over himmelen, som om selve landskapet har fått panikk. På broen klemmer en blek skikkelse hendene mot hodet med munnen åpen, mens to fjerne vandrere går videre med nesten komisk ro. Rekkverk, vann og strandlinje bøyer og dirrer rundt det stumme utbruddet. Dette lerretsbildet bevarer den urovekkende blandingen av karnevalske farger og privat angst.

Edvard Munch knyttet denne ekspresjonistiske visjonen fra 1895 til et minne fra en spasertur ved Oslo i solnedgang. Senere skrev han at han følte et uendelig Skrik gå gjennom naturen. Figuren Skriker derfor ikke bare mot betrakteren; den kan like gjerne lytte til en verden som er blitt altfor høylytt. Kanskje er det derfor motivet har tålt parodier, emojier og skrekkreferanser uten å miste sin merkelige kraft. I lerretsbildet virker broen mindre som veien hjem enn som en smal scene for et svært menneskelig øyeblikk av overbelastning.