Skrik (1895) - Edvard Munch - Lerretsbilde

“Skrik” gjør en tur over vannet om til en alarm som går gjennom hele kroppen. En blek skikkelse med åpen munn holder seg om hodet, mens broen farer mot horisonten og to fjerne personer fortsetter videre, forbausende upåvirket. Himmelen, vannet og åsene vrir seg i urolige bølger, som om hele landskapet har fanget opp den samme dårlige vibrasjonen. Dette lerretsbildet bevarer den skarpe kontrasten mellom svarte streker og lys flate, slik at motivet virker både ubeskyttet og elektrisk levende.

Edvard Munch laget denne versjonen fra 1895 i ekspresjonismens urolige verden, der følelser kunne bøye rommet mer overbevisende enn nøyaktig realisme. Han fortalte senere om en kveldstur da himmelen virket blodrød, og han følte et enormt Skrik gå gjennom naturen. Bildet gjør derfor lyden synlig i stedet for bare å vise en redd person. Den sentrale figuren er blitt et internasjonalt tegn på panikk, men det runde hodet og de små hendene har også en merkelig, nesten tegneserieaktig sårbarhet. I lerretsbildet gir broens strenge rekkverk ingen flukt; de leder bare alle de bølgende linjene inn mot Skriket.